onsdag 13. mars 2013

ME and you

Jeg føler meg ikke særlig papirleken lengre, ikke leken i noen forstand egentlig. Ikke fordi at jeg ikke ønsker, drømmer eller vil, men rett og slett fordi jeg er syk. Allikevel så er det en kreativitet som fortsatt bor langt der inne i meg bak hjernetåke og utmattethet. Og det var nok den som gjorde at jeg bestemte meg for å prøve meg på Art Journal (kreativ dagbok). Jeg bestillte Dylusion sprayer og stempler på nett og satt igang. For en slappfisk er dette en ypperlig teknikk, for der andre finner frem hårføner for å tørke, så kryper jeg innunder dyna og vender tilbake etter en time eller noen dager.

Dette er mine to første, og de fikk meg bevist på utrykket "Det handler ikke om hvordan man har det, men hvordan man tar det".


Den første er nok slik jeg har det. Om jeg kjenner etter, noe jeg ikke gjør så ofte, så føler jeg at JEG mangler. Diagnosen min består av to bokstaver: M E og jeg mangler en G for å finnne MEG selv igjen. Jeg er så langt unna den jeg egentlig er at det er skremmende, og jeg skulle nok hatt en paraply som kunne beskyttet meg litt eller gitt meg litt ly for alle plagene. Hemmligheten min er at under denne gråe overflaten så er det friske fine farger, som jeg har malt over. Akkurat som meg, inne i denne slappe, slitene kroppen så er alle fargene mine - man kan se glimt av de innemellom og jeg håper at de skal få komme ut igjen alle sammen, en dag.


 
 
Og dette er slik jeg tar det. Jeg gjør det beste ut av situasjonen. Jeg leter etter de små gledene i hverdagen og måler ikke dagen i dag mot hvordan jeg ønsker å leve eller hvordan jeg hadde det når jeg var frisk. Jeg måler dagen på slik måte at den er til å holde ut. Så om jeg er lenket til en stol (les: seng), og at jeg ikke engang helt klarer å se at det er jeg, Therese, som sitter i den stolen så velger jeg å se at livet allikevel har nyanser av farger, og at dagene kan ha gode øyeblikk - bare jeg tilpasser meg realiteten. Og det er litt kaos, men det er greit nok.
 


 
 
 
Og hvorfor blogger jeg plutselig igjen og hvorfor er jeg med ett så privat? Per i dag finnes det ingen kur, ingen behandling eller lindring for ME. Men det finnes ETT håp om at jeg kan få tilbake livet mitt, men først må det mere forsking til - og det mangler 7 små millioner før de kan fortsette og sluttføre forskningen som eventuelt kan gjøre medisinsk behandling tilgjengelig:
 
 
Jeg vet det skal mye til for at du velger å gi. Men jeg har ett håp om at noen  tar seg tid. Og jeg syns det er viktigere at det er mange som gir, enn at det er noen som gir mye. Så siden dette er en hobbyblogg, kanskje du kan bidra med prisen av ett stempel, hva du betaler for ett garnnøste eller ett fint mønsterark. Eller kanskje summen av årets første softis? Jeg venter på softis og hestehov, og håper at du også nyter at det våres :)
 

Ønsker du mer informasjon om innsamlingsaksjonen kan du trykke her: meyou

 

Lag en fin dag og takk for at du tok deg tid til å lese!